Røros bergstad og Circumferencen

I 333 år – fra 1644 til 1977 – var Røros sentrum for en intensiv bergverksdrift. Bergverksdriften endret landskapet og skapte en særegen bergstad med en rik trebebyggelse på fjellvidda. Bergstaden, med det omkringliggende landskapet, viser hvordan bergverksdrift, transport og livberging gjennom jordbruk ble tilpasset naturen og det kalde klimaet.

Røros bergstad ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste i 1980. Området ble utvidet med Circumferensen i 2010.

Sentrum for bergverksdrift

Circumferensen er det ressursområdet som kobberverket fikk tildelt ved kongelig privilegium i 1646. Verket fikk rettighetene til å utnytte alle malmforekomster, skoger og vassdrag. Folk som bodde her, kunne bli pålagt å arbeide for verket. Behovet for trevirke viste seg å være enormt. Verket hentet ressurser fra skogsområder også langt utenfor Circumferensen. Kobberverket etablerte i alt 12 smeltehytter i Circumferensen, og over 40 kobbergruver var i drift. Røros Kobberverk var i perioder svært lønnsomt, og det var i drift helt frem til 1977.

I 1644 ble det funnet kobbermalm på Rørosvidda. To år senere ble Røros Kobberverk etablert, og bergstaden med den karakteristiske trehusbebyggelsen vokste frem.

Krigene på kontinentet førte til økt etterspørsel etter edle metaller. Røros Kobberverk ble landets største kobberverk. Røros Kobberverk var på mange måter en «stat i staten», med ansvar for forsvar, lov og rett, kirke, skole, sosialvesen og matforsyning.

Kobberfunnet i 1644 la grunnen for etableringen av et særegent bergverksamfunn på Rørosvidda. Bergstaden ble etablert, og i 1646 fikk Røros Kobberverk sitt store privilegieområde – Circumferensen.

Circumferensen

Bergverksdriften skapte mange arbeidsplasser, og befolkningen økte raskt. På 1600- og 1700-tallet ble bergbrytingen gjort med håndkraft. Arbeidet i gruvene var både hardt og farlig. Bergbrytingen foregikk med fyrsetting eller håndbor og kruttsprenging. Ved fyrsetting ble fjellveggen varmet opp slik at det ble lettere å bryte malmen. Senere ble dynamitt brukt til å sprenge berget. I tillegg til dem som jobbet i gruvene og i smeltehyttene, bidro mange med vedhogging, kullbrenning og transport.

Hest og slede

Uten kjørekarene og hestene hadde kobberverket stoppet opp. Malm skulle bringes fra gruvene til smeltehyttene, og hestekarene fraktet store mengder kull, ved, tømmer og materialer på sledene sine. Kobberverket og befolkningen trengte jevn tilførsel av varer utenfra. På vidda var transport lettest om vinteren, ettersom hest og slede kunne ferdes over frosne vann og myrer.

Vinterleden var en viktig transportvei mellom Røros og bergverksbyen Falun i Sverige. Frem og tilbake var det rundt 85 mil, og den krevende turen kunne ta over seks uker.

Dalarne Femund Forkjørerforening opprettholder de gamle tradisjonene. Hvert år følger de vinterleden fra Sverige til Rørosmarten.

Byjordbruket

Alle arbeidere og funksjonærer ved kobberverket hadde egen gård. De holdt husdyr og ble mer selvforsynt med mat. Størrelsen på gårdene varierte med rang og inntekt.

Gårdsbrukene lå inne i selve bergstaden. Setre og gressteiger lå like utenfor bebyggelsen. Kvinnene stod for det meste av gårdsdriften siden de fleste mennene jobbet for kobberverket. Bergverkssamfunnet var tydelig klassedelt. De aller fleste – gruvearbeidere, smeltehyttearbeidere, kjørekarer, dagarbeidere og tjenestejenter – tilhørte arbeiderklassen.

Samisk bosetning

På den tiden Røros Kobberverk ble etablert, hadde samene i området fulgt reinflokkene i uminnelige tider.

Samisk reindrift har betydd mye for hele befolkningen i verdensarvområdet. Samene kom med kjøtt, bein, horn og reinost – og de leverte skinn og skinnvarer, som var det viktigste vernet mot snø og kulde. Driften ved kobberverket førte med seg enorme naturinngrep, og det ble konkurranse om ressursene. Reindrift er fortsatt en betydelig næring i Røros-traktene, og det sørsamiske samfunnet har sitt livsgrunnlag i verdensarvområdet.

Bergstaden med det omkringliggende industri- og kulturlandskapet, vintertransportveiene og gruvene og smeltehyttene i Circumferensen gir storartet innsikt i hvordan mennesker har tilpasset seg et kaldt og ugjestmildt klima.

Bevaringsarbeid

Sporene etter bergverksdriften er tydelige. I bergstaden finnes enorme slagghauger. Områdene rundt er fortsatt preget av den omfattende trehogsten. Allerede i 1920-årene så man viktigheten av å bevare Røros. I dag er hele bergstaden med rundt 400 trehus vernet.

Håndverksmiljøet på Røros er i dag et av de viktigste i landet. Kunnskap om tradisjonelt håndverk og byggeskikk bidrar til å bevare byens unike trehusbebyggelse med gjerder, uthus og løer.

Verdensarvstatus

I 1980 fikk bergstaden Røros verdensarvstatus. Etter hvert ble det tydelig at det var for snevert bare å inkludere bebyggelsen i bergstaden – også omlandet er viktig for å fortelle historien om bergstaden. I 2010 ble verdensarvområdet derfor utvidet til også å omfatte Circumferensen, et område på ca. 5000 km². Nå er kulturlandskapet som gruvedriften og jordbruket skapte rundt bergstaden, en del av verdensarven. Det samme er transportruten Vinterleden og ruinene etter smeltehytta Femundshytta.