Høringsinnspill til ny kulturmiljølov

Vi trenger et sterkere rettslig vern av verdensarven

Kulturmiljølovutvalget la i NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov fram forslag til en ny helhetlig lov for kulturmiljøforvaltningen. Utvalget har konkludert med at eksisterende lovverk (kulturminneloven, plan- og bygningsloven m.m.) er tilstrekkelig til å ivareta verdensarven, uten egne regler. Vi har blitt invitert til å gi høringsinnspill og vårt innspill kan du lese i vedlegget under.

Norges Verdensarv har i vårt høringsinnspill pekt på behovet for en sterkere lovforankring av verdensarv.

Utfordringene knyttet til forvaltning, vern og ivaretagelse av de norske verdensarvområdene er mange og godt kjent. Vi mener at det nå er nødvendig med tydeligere og sterkere virkemidler for å sikre en god forvaltning av verdensarven fremover, i lovs form, supplert med forskrifter og forvaltningsplaner. Dette er også noe som blir etterspurt av mange av de som er satt til å forvalte verdensarven i det daglige.

Det er etter vårt syn et stort behov for et sterkere vern av verdensarven i Norge, og mange av de norske verdensarvstedene opplever et betydelig press.

I Stortingsmelding Meld. St. 16 (2019–2020) Nye mål i kulturmiljøpolitikken ble det definert tre nye hovedmål: Engasjement, bærekraft og mangfold. I tillegg ble verdensarvstedens rolle som fyrtårn for beste praksis innenfor kultur- og naturmiljøforvaltning fremhevet. Dette er gode mål og en god visjon, men det fordrer at lovverket i større grad også tydeliggjør statens ansvar.

Vi trenger derfor en sterkere forankring av forvaltningen av vår verdensarv i det norske lovverket herunder en klar formulering av statspartens ansvar for at verdensarvverdiene ivaretas.

Våre overordnede innspill er: 

• Et sterkere rettslig vern av verdensarven er nødvendig: Det er et betydelig press ved mange verdensarvsteder, og etter vårt syn trenger vi en tydeligere beskrivelse i norsk lov av de internasjonale forpliktelsene som Norge har påtatt seg og forvalter gjennom Verdensarvkonvensjonen og hvordan dette følges opp nasjonalt. Retningslinjene for verdensarvkonvensjonen (OP §98) forplikter til et nasjonalt lovfestet vern.
  
• Forvaltningen av verdensarven involverer både stat, fylke og kommune og det er behov for en tydeligere presisering av statens ansvar: Det er i dag en manglende helhetlig og langsiktig forvaltning på tvers av sektorer og det er behov for å sikre bedre forutsigbarhet og styrket forvaltning på tvers av sektorer. 
  
• Plan- og bygningsloven gir per i dag ikke tilstrekkelig vern for verdensarven og bør styrkes: Jmf Riksantikvarens forslag om at det bør utvikles et tillegg i Plan- og bygningsloven (PBL) § 3-1 for å tydeliggjøre internasjonale forpliktelser, særlig knyttet til verdensarv. Verdensarv bør nevnes eksplisitt i PBL §3 -1. Det er videre behov for en bedre omtale av konsekvensutredninger og verdensarv og et tydeligere krav og bruk av UNESCOs veiledere i konsekvensutredninger for verdensarv.
  
• Natur og miljø koblingen må styrkes: Det er positivt og viktig å se natur og kulturmiljø i sammenheng – denne sammenhengen bør styrkes. Naturmangfoldsloven er positiv i så måte. Dette bør reflekteres bedre i den nye Kulturmiljøloven.
  
• Lokal tilslutning og forankring må styrkes: Opprettelse av nye verdensarvsteder må ha lokal tilslutning, og dette bør framgå eksplisitt i lovverket. Verdensarv gir både ressurser og utfordringer lokalt. Potensielle konflikter mellom vern og utvikling i verdensarvkommunene krever tydeligere rammer. Lovverket må bidra til å gi kommunene økt forutsigbarhet.