Struves meridianbue
I mer enn to tusen år har mennesker forsøkt å beregne størrelsen og formen på jordkloden. Den første nøyaktige meridianbuemålingen skjedde i årene 1816–1855 og var en stor vitenskapelig og teknisk bragd.
Ved å måle avstanden fra Hammerfest i Norge til Svartehavet – som er 2820 kilometer – ble det for første gang mulig å beregne jordens eksakte størrelse og form. Struves meridianbue ble innskrevet på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv i 2005 som det første teknisk-vitenskapelige kulturobjekt.
En måling av jorda
Struve og hans samarbeidspartnere skulle regne ut både jordens form og jordens radius ved ekvator. Prosjektet tok hele 39 år. Vitenskapsmennene utførte målinger på 265 punkter fra sør til nord langs en meridian. Målingene dannet en kjede av trekanter med 20–40 km lange sider. Slik fikk de grunnlag for å beregne den fysiske lengden av en buegrad. Denne metoden kalles triangulering. I tillegg utførte forskerne astronomiske observasjoner 13 steder langs buen.
At jorden er rund, er noe mennesker har visst lenge. Først på 1600-tallet gjorde Newton det klart at jorden var litt flattrykket ved polene. Men hvordan skulle man klare å fastslå jordens eksakte form og størrelse? Det var viktig å finne ut av dette for å kunne lage nøyaktige kart og innføre felles måleenheter. Utfordringen var klar: å måle meridianbuen – langs lengdegraden i jordens koordinatsystem – fra Norskehavet til Svartehavet.
Et så omfattende vitenskapelig prosjekt krevde samarbeid mellom monarker og vitenskapsmenn fra ulike land. Den tysk-russiske astronomen Friedrich Georg Wilhelm Struve (1793–1864) ledet prosjektet. Fra 1816 til 1855 ble det gjennomført gradmålinger fra Hammerfest i Nord-Norge til Izmail i Sør-Ukraina, en avstand på 2820 km. I dagens Europa strekker målingene seg gjennom Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Belarus, Moldova og Ukraina.
I Norge
I 1845 startet oppmålingen i Nord-Norge. Den norske astronomen Christopher Hansteen ledet arbeidet fra hovedstaden, mens to norske offiserer og en vitenskapsmann utførte oppmålingene i nord. Ekspedisjonen tok seg frem til fots i ubebodde områder og under krevende værforhold.
Lokalbefolkningen var viktige hjelpere. De kjente terrenget og visste hvor man kunne krysse myrer og elvestryk. Finnmarkingene var også med på å bære utstyret og bygge vardene der målingene ble gjort. Etter fire somre var den norske delen av meridianbuen målt opp.
Arbeidet med meridianbuen ble starten på flere internasjonale og vitenskapelige samarbeidsprosjekter over landegrensene. Struves oppmålinger ga viktige bidrag til forskningen på jordens form og størrelse. Faktisk benyttet de fleste landene i Vest-Europa disse dataene for kart og oppmåling helt frem til satellitt-teknologien overtok i siste del av 1900-tallet.
Struves meridianbue er den lengste gradmålingsrekken som noen gang er målt. Presisjonen i oppmålingen er fortsatt imponerende. Struves målinger viste at en bue tilsvarende en meridiangrad var 359 meter lengre ved Norskehavet enn ved Svartehavet. Av dette kunne man beregne hvor sammenpresset jordkloden er ved polene. Målingene viste dessuten at jordens ekvatorradius var 6400 km. Dette er bare 224 meter mer enn fasiten fra dagens avanserte målemetoder.
Verdensarven
Alle de intakte målepunktene langs meridianbuen er markert. Et hull i fjellet, en jernbolt, en steinrøys, en varde eller en obelisk markerer stedet. Fire målepunkter i Norge er innskrevet på verdensarvlisten. Alle ligger i Finnmark. Meridianstøtten i Hammerfest er det nordligste punktet i Struves meridianbue. De andre norske punktene er fjelltoppene Lille Raipas i Alta og Luvddiidčohkka og Muvravárri/Bealjášvárri i Kautokeino.
De ti landene som har målepunkter innenfor sine grenser, gikk sammen for å få Struves meridianbue inn på UNESCOs verdensarvliste. I 2005 ble dette den første transnasjonale teknisk-vitenskapelige innskrivingen på listen. 34 av de opprinnelige målepunktene er i dag innskrevet på listen. Om målepunktene i ett land ødelegges, vil dette forringe verdensarven i de andre landene.
De fysiske sporene etter Struves meridianbue er enkle og beskjedne, men de fire målepunktene i Finnmark vitner om en teknisk og vitenskapelig bragd. Meridianbuen er ikke godt kjent i Norge. De fire norske punktene kan trues av utbygging, gjengroing og skader på områdene rundt målepunktene. Økt kunnskap om det historiske prosjektet og de norske punktene vil bidra til bedre bevaring av verdensarven.
