Kiitos paljon, Finland!
Norges Verdensarv har vært på konferanse i De tusen sjøers land. Her er det vi sitter igjen med.
Hyggelige møter og varme badstuer
Etter fire inspirerende og intense dager i Finland på Nordic World Heritage Conference, sitter Martin og Anette igjen med mange inntrykk og refleksjoner. De har funnet seg en rolig krok på kontoret, med hver sin kaffekopp i hånden, for å snakke om opplevelsene sine. Verdensarv i Norden har stått i fokus med temaet «From Interpretation to Communication», og dette har vekket både nye tanker og spørsmål hos dem. Hva tar de med seg videre? Hva ønsker de å rette blikket mot i arbeidet sitt framover? Med minner om møter med både kjente og nye mennesker, naturskjønne opplevelser, gode måltider og varme badstuer, er det tid for å oppsummere både det faglige og personlige som konferansen har gitt dem.
Martin: Du er jo helt ny i jobben, Anette. Hva sitter du igjen med etter å ha deltatt på Nordic World Heritage Conference for første gang?
Anette: Jeg sitter igjen med veldig mange inntrykk! Først og fremst var det en fin opplevelse å komme til Finland og møte de som arrangerte konferansen. De var veldig stolte og ivrige etter å vise fram det de hadde å tilby. Jeg følte meg godt ivaretatt – de hadde stålkontroll hele veien.
Martin: Ja, det var imponerende. Finsk punktlighet på sitt beste! Jeg likte også at de hadde inkludert lokale studenter i avviklingen av konferansen. De var så engasjerte, og sa selv at de hadde blitt inspirert til å lære mer om verdensarv. Det var flott at de fikk anerkjennelse på slutten og fikk dele litt om hvor de kom fra og hva de studerte. Det hadde vært kult om vi kunne gjort noe lignende når vi arrangerer Verdensarvforum i november.
Anette: For meg, som bare var i min andre uke på jobb, var det ekstra spesielt å oppleve samholdet blant deltakerne. Det ble veldig tydelig for meg at mange av de som jobber med verdensarv står i lignende situasjoner, og jeg fikk innsikt i hva som fungerer godt, og hva som er utfordrende på flere av verdensarvstedene i Norden. Det var også hyggelig å møte alle de norske som var der. Jeg fikk virkelig trent på smalltalk-evnene mine.
- En skatt besøkende kan ta med seg hjem
Martin: Enig, det er alltid fint å møte folk og utveksle erfaringer. Det mest interessante for meg var å høre om World Heritage Volunteer Initiative, hvor unge fra hele verden jobber frivillig ved et verdensarvsted i ti dager. Erfaringene de hadde i Tanum i Sverige og Suomenlinna i Finland minnet litt om traineeprogrammet vårt. Var det noen presentasjoner du syntes var spesielt spennende?
Anette: Jeg likte veldig godt presentasjonen til Tove Damholt fra Stevns Klint, der de nettopp hadde laget en ny utstilling. Hun nevnte noe viktig om at det må være interessant for de besøkende, at man tilbyr en skatt de kan ta med seg hjem. Og at man må ta noen tøffe valg når man formidler et verdensarvsted – man kan ikke ta med alt.
Martin: En rød tråd gjennom hele konferansen var jo nettopp det – formidling og kommunikasjon. Har du noen tanker om hvordan formidlingen av verdensarven kan bli enda bedre?
Anette: Det krever at man tør å ta valg, slik Tove påpekte. "Kill your darlings." Det kan være skummelt å gå bort fra de historiene man "alltid" har fortalt, men kanskje dukker det opp noe enda mer spennende når man tør. Og så handler det om hvordan man formidler det. Jeg tror mange i dag blir slitne av bare å stå og se og høre på.
Martin: Det er sant. Det er lett å sone ut på sånne guidede turer.
Anette: Det er derfor det er bra med litt mer interaktivitet. Det er så mye man skal få med seg, se og observere, så det kan være gøy å få gjøre noe selv også. Trykke på ting, ta på, lukte og smake.
Tre verdensarvsteder på fire dager
Martin: Vi besøkte tre verdensarvsteder i løpet av konferansens fire dager, Verla tresliperi og pappfabrikk, Petäjävesi gamle kirke og Oravivuori. Hvilket sted syntes du var mest interessant å besøke?
Anette: Jeg synes det er vanskelig å svare på, for hvert sted hadde sin egen sjarm. Men hvis jeg må velge ett, må det bli Verla tresliperi og pappfabrikk. Det var interessant å få innblikk i det lille samfunnet som jobbet og bodde rundt fabrikken. Den eldste mannen pensjonerte seg vel som 86-åring, og han hadde jobbet der siden han var liten. Formidleren klarte virkelig å få meg til å forestille meg hvordan livet på fabrikken var. Det synes jeg er gøy – når jeg kan lage et lite rollespill i hodet om hvordan det en gang var.
Martin: Jeg likte også at de inkluderte menneskene bak historien, det kunne fort blitt en tørr oppramsing av gjenstander brukt til å lage pappkartonger til ammunisjon og sigaretter.
Anette: Det er viktig å blåse liv i menneskene som var der. Det gjør det lettere å relatere seg til historien. Det er noe spennende ved å få et lite innblikk i hvordan livet var før. Hva med deg, Martin? Hvilket sted likte du best?
Martin: Jeg tror det må bli Oravivuori, som er en del av Struves meridianbue. Helt siden jeg begynte i Norges Verdensarv har jeg syntes Struve er en fascinerende verdensarv, selv om den kan være litt vanskelig å forstå. I sommer hadde vi jo en gjeng traineer som jobbet med Struves meridianbue og utviklet et kjempegodt konsept for hvordan man kan gjøre den attraktiv for flere gjennom turopplevelser. Å besøke disse punktene og gå i fotsporene til de som en gang målte meridianbuen gir en helt annen forståelse av den fysiske jobben som ble gjort for å måle jordas størrelse og form.
Alvar Aalto på verdensarvlisten?
Anette: En del av konferansen handlet også om hva som skjer før og etter at et sted får verdensarvstatus. Hva tenker du om det?
Martin: Det er jo fantastisk fordi det åpner døren til verden og inviterer flere inn. Samtidig fikk vi noen eksempler på at steder raskt når et metningspunkt når "alle" vil besøke det på grunn av verdensarvstatusen. Et av høydepunktene for meg var å høre om prosessen med å nominere Alvar Aaltos arkitektur til verdensarvlisten. Det var gøy å besøke rådhuset i Säynätsalo, som Aalto tegnet. Nå har de rundt 6000 besøkende årlig, så det blir spennende å se hvordan det utvikler seg når verdensarvstatusen er på plass!
Martin: Neste år skal konferansen til Danmark og Stevns Klint. Hva håper du temaet blir?
Anette: Hmmm, vanskelig å si. Kanskje mer om kreativ formidling?
Martin: Ja, jeg skulle gjerne fått flere eksempler på formidling rettet mot unge. Eller hvordan man kan involvere dem mer i arbeidet med verdensarv.
Anette: Ja, hvordan man kan tilrettelegge for ulike målgrupper innenfor barn og unge. Jeg håper det også kan komme noe rundt temaet mangfold og hva det betyr. Gjelder det nye mennesker i landet? Eller gjelder det også de som har en fysisk hindring eller psykisk? Det synes jeg er et utrolig viktig tema. Det hadde vært veldig spennende om neste års konferanse tok opp det.